Vi lever i en merkelig tid. Sjukdom og panikk preger nyhetsbildet. En sjukdom og en panikk som har store ringvirkninger. Spesielt for de som blir smitta selvfølgelig, men også for resten av samfunnet. De nederst kommer alltid verst ut av kriser, så også denne gangen. Små bedrifter, platesjapper, frisører, bruktbutikker og ikke minst musikere.
Vanligvis sier vi til hverandre at vi må stå sammen, vise mer kjærlighet og åpenhet. Denne krisa er annerledes. Kravet må være at staten spytter inn fra bånn av. Om Olav Thon taper halve formuen sin er helt uviktig. Studenter og vanlige folk som helt mister livsgrunnlaget sitt må få hjelp først. Ingen vet hvordan den andre sia av tunnelen ser ut. Vi kan bare håpe at folk vasker hendene og tar hensyn.
Dessuten håper vi at du blir abonnent på Bandcamp-sida vår. Du får masse musikk og vi får 40 (eller 100) spenn i måneden. Du får vissheten om at Gatas Parlament fortsatt kan sloss mot rasistpakk og pengemakt, og vi får bittelitt forutsigbarhet i en mildt sagt uforutsigbar tid. Basically, spander en falafel på oss. Sterk. Alt på. (Uten mais.)
Labyrinten ble laga leeenge før 'rona slo ned. Vi hadde en beat fra Fox Hovik og vers fra Ego liggende en god stund før vi fikk spilt inn våre vers. Pluss Postal. Boom! Låta er et portrett av samfunnet sett fra en mørk vinkel. En vinkel de færreste av oss ser, men de fleste av oss er smertefullt klare over at finnes. Et perspektiv farget av desperasjon og av å være trengt opp i et hjørne. Utveiene er få og farlige.
Video av Jester