Søk

Steigan.no er blitt en rasistisk blogg som ødelegger for venstresida. Her er hvorfor

“Rasistisk” er harde ord. Harde som faen. Men jeg har ikke noen andre ord å bruke. Etter mange år som gateparlamentariker, har jeg nemlig lært at man skal diskutere politikk ærlig og åpent. Man skal kritisere der det trengs, og ikke vike unna sjøl når det ville være mest behagelig.

Men for at dette ikke bare skal bli en ubehagelig og fæl artikkel, så har jeg også slengt inn både retorikk, metaforer og bilder, marxistisk teori, lik i senga, antisemittisk ananas, Tron Øgrim, zombiehester, bilder og screenshots, Pål Steigan som Chuck Norris, noen morsomme øvelser du kan gjøre sjøl, noe feiende flott rapmusikk, om jeg får si det sjøl. Så avslutter jeg med en mengde kilder og lenker du kan kose deg med hvis du fortsatt ikke er lei.

Gatas parlament (med liten g og liten p)

Jeg heter altså Elling Fragatas. Eller Elling Borgersrud, om du vil. Jeg er rapper, og spiller i Gatas Parlament; Norges sannsynligvis beste rapgruppe gjennom tidene (sjølsagt). Men den rapgruppa er oppkalt etter det store gatas parlament, det med liten "g" og liten "p".

Dette gatas parlament som er de breie lag av folkets kjempende fortropp, som gjennom generasjonene har sloss for rettferdighet og mot undertrykking, under stadig skiftende forhold. Denne kampen har fått forskjellige uttrykk i forskjellige land og til forskjellige tider, men har alltid bestått av den vanlige mann og kvinnes kamp mot makthaverne. Arbeiderklassen mot borgerskapet, om du vil. Vi prøver å organisere vår side på mest fornuftige måte. Arbeidernes Kommunistparti (AKP) var et sånt forsøk, og Rød Valgallianse (RV) og Rød Ungdom blei laga som allierte prosjekt. Og så må vi ikke glemme grupper som sloss spesielt på enkelte felt, som ikke nødvendigvis tar for seg hele klassekampen samtidig, som fagforeningene, kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen, LGBTQ-folk, innvandrer- og antirasistiske organisasjoner osv.

Av og til bytter folk side. Noen blir for gamle, noen blir for rike, noen blir for sedate, og noen blir simpelthen lei av å tape hele tida. Det er forståelig, og ikke noe vi egentlig kan stanse.

Men så har du også de sjeldne tilfeller av folk (eller grupper) som bytter side, men som later som om de ikke har gjort det.

Og nå snakker jeg om Pål Steigan. Han har bytta side, men later som ingenting.

Da kan står vi foran to mulige valg:

- Vi kan velge å ignorere det; han har gjort mye bra i gamle dager! Og han er jo hyggelig! Og det ville medføre ubehag å konfrontere den tidligere helten. Han kan bli såret. Det er jo ikke hyggelig!

- Vi kan også velge å ta affære og kaste Steigan ut av det gode selskap. Når han faktisk slåss for den andre sida, virker det urimelig at han samtidig kan søke ly og styrke hos oss!

Jeg anbefaler det sistnevnte!

Solidaritet er alt vi har

Solidaritet er hele kjerna i all gateparlamentarisk politikk. Fra Thranebevegelsen, via arbeideropposisjonen og NKP, til AKP og den moderne gateparlamentariske bevegelsen. Solidaritet er det eneste vi har! Uten solidariteten mister vi all kampkraft!

Rasisme står i skarp strid med gatas parlaments politikk. Det lar seg ikke kombinere med sterk solidaritet i arbeiderklassen. Og sterk solidaritet er nøyaktig det vi trenger. All vår politikk må strekke seg etter å bygge den solidariteten. Våre kamerater må vite at vi har ryggen dems i tykt og tynt. Vi står skulder ved skulder med den melaninrike befolkninga, uansett hva som måtte komme vår vei. Vi vil ikke la oss splitte! Vi vil ikke la oss lure av særprivilegier! Solidaritet er alt vi har!

Rasismen

Rasismen er en taktikk fra dem i den motsatte skyttergraven, for å splitte oss. I gamle dager pleide dem å forsøke å smigre hvite europeere ved å si at vi er biologisk overlegne. "Dere er mye bedre enn de laverestående raser", sa dem til oss. En stund trodde også en del arbeidere på det.

Etterhvert blei troen på biologiske menneskeraser for dum, og motivene deres for tydelige. Men rasismen besto, og fant nye begrunnelser, nye overbygninger. Det er fordi rasismens grunnlag, eller samfunnsmessige basis, er strukturell sjåvinisme og diskriminering, basert på hvem man er, og på det varierende forsvaret av det.

Den rammer folk etter etnisitet, religion, kulturforskjeller, nasjonalitet, seksualitet, eller "rase". Nøyaktig hvem offeret er, det konkrete innholdet i rasismen, er ikke det viktigste i seg sjøl. Det finnes alltid noe den kan lage et sjåvinistisk og diskriminerende hierarki basert på. Det er derfor rasistiske grupper kan finne på å bytte ut jøder med muslimer etter hva som er opportunt. I bunn og grunn er det en taktikk; den skal lure vanlige mennesker til å godta inperialistiske kriger, og den skal skape splitt og hærsk, sånn at arbeidere sloss mot hverandre istedenfor å sloss mot makta.

Rasismen kan være besnærende og lokkende. Den lover privilegier for noen, men den blokkerer for frigjøring for alle. Derfor står den altså i skarp kontrast til gatas parlament.

Ålreit.

Rasismen i våre rekker

I 2004 gikk det en diskusjon internt i RV og AKP, partiene som seinere skulle slå seg sammen og skape det nye partiet Rødt. Spørsmålet var om vi skulle pælme ut en antisemitt fra rekkene; Hans Olav Brendberg. Brendberg, sammen med Trond Andresen (“jødene mangler empati”), ga "jødene" skylda for mye av verdens ondskap. Som AKP-medlem forfattet Brendberg et forsvar for den historiske norske jødeparagrafen og ga utrykk for at han ønsket at AKP skulle publisere Zion Vises Protokoller, med forord av han sjøl. Kanskje det aller mest overbevisende, var når han klarte å gi skylda for andre verdenskrig på sionistene; “«Historias vinnarar var dei som dreiv hestehandel og intrigar i 1916 – Weizmann og sionistane. Det var dei som skapte historie. Intrigane deira førde fram til staten Israel – og Holocaust.»”

AKP-mannen (og Gatas Parlamentmentoren) Tron Øgrim skreiv: "Etter flere år med denne skandalen, drøfter nå både RV og AKP om de må ekskludere ham. Brendberg later som om det er fordi de ikke tør diskutere meningene hans. Men røde folk trenger å diskutere rasisme og lese noen nazi-bøker. Noe anna er hvem som bør være med i revolusjonære partier. Israels ambassade propaganderer at palestinavenner er antisemitter. Røde partier som har med antisemitter gjør dem en stor tjeneste. Vi bør åsså føle en naturlig redsel for å havne i seng med lik som gjenoppstår."

Tron Øgrims er død for mange år siden. Men idag må vi skrive lignende ting om vår gamle partikamerat og tidligere leder av AKP, Pål Steigan. Idéene hans har også blitt til "lik som gjenoppstår".



Pål Steigan, Trond Andresen, Hans Olav Brendberg, og Ove Bengt Berg utgjør idag et slags "venstreorientert" rasistmiljø rundt bloggen steigan.no. (og beklager til dem jeg har utelatt.)

Hans Olav Brendberg holder smilende en ananas, med horisonten i bakgrunnen
Hans Olav Brendberg med Shoananas

Steigan.no sto bak en underskriftskampanje som het "Baksnakkinga av Hans Olav Brendberg bør opphøre". Brendberg har også skrivi flere artikler på bloggen, riktignok ingen med eksplisitt antisemittisme i teksten, som jeg har klart å finne. Men hvis man et øyeblikk skulle tro at Brendberg har roa ned antisemittismen siden den gang, burde man ta en kikk på facebook-profilbildet hans. Det viser Hans Olav Brendberg smilende med en ananas. Som forklaring på bildet, har Brendberg skrivi følgende “Stikkord: Dieudonné”. Dette er ganske kryptisk for de fleste av oss, og det er nok meninga at dette skal kommunisere mest med en liten gjeng likesinnede. Dieudonné er en fransk komiker, politiker og antisemitt, som har kommi opp med et slags ordspill på det hebraiske ordet for jødeutryddelsen - “Shoah” og “ananas”, som tilsammen blir “shoananas”. At vitsen skal kunne fungere som morsom, henger nok på at man synes det low key er litt gøy med jødeutryddelse.

Antisemittismen er et ideologisk lik. Og idag kan du godt dobbeltsjekke etter zombier når du legger deg, kamerat!

Snikrasistifiseringa

Endringa i Steigans tenkning har kommi snikende. Men en artikkel fra 2013 som ser ut til å være avgjørende; "kultur, innvandring og klasse".

Denne artikkelen har passasjer som er fine, han argumenterer for behovet for at innvandrere og norske arbeidere forener seg rundt klassekamp. Han vil ha "en internasjonalisme basert på klassesolidaritet", og god gateparlamentarisk innsikt som "For en forent arbeiderklasse, vil ulike kulturelle impulser og tradisjoner bare være en berikelse, men hvis arbeiderklassen splittes langs slike linjer, vil den lide nederlag på nederlag."

Dette er jo bra.

Men artikkelen har også … både forstyrrende og sjølmotsigende elementer. Han bruker begrepet "multikulturalisme" på en konspirativ måte: "Den såkalte multikulturalismen har i lang tid vært rådende ideologi for EU og de fleste europeiske land. EU-eliten har som mål å fjerne nasjonalstaten og skape en supermakt som kan måle seg med USA. Da trenger den å bryte ned de nasjonale forskjellene og skape en slags felles EU-kultur. Men enda viktigere er den klassemessige sida av dette. For å skape et fungerende indre marked er det helt avgjørende å få til en stor mobilitet av arbeidskraft. EU-prosjektet handler om å fremme de fire friheter: fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital." Den retoriske sammenblandinga mellom “multikulturalisme”, altså forholdet mellom minoritets og majoritetskulturer, og overnasjonale frihandelsavtaler, er et grep som ikke forklares nærmere. Og det er jo rimelig; de har ingenting med hverandre å gjøre!

Artikkelen forsøker å ri to hester; både gateparlamentarisk antirasisme, og rasistisk konspirasjonstenkning samtidig. De to hestene der er ikke særlig gode venner, så man må nesten se for seg Steigan som en slags sprikende Chuck Norris! Ridende på én rasisthest og en kommunisthest samtidig, med råsterke lår sprikende til hver side, armene i kors og blikket stålhard rettet mot deg, i sin arrogante overlegenhet!

Det er jo flott å se for seg! Og man skulle ønske det var sant! Men det er dessverre umulig. Pål Steigan har ikke klart å kombinere de motstridene retningene, og Chuck Norris var heller ikke faktisk verdens faktisk tøffeste mann. Tror jeg i hvert fall.

Nye venner

Artikkelen ga Steigan.no mange nye venner. Seinere skreiv han om dette; "Artikkelen «Kultur, innvandring og klasse» ga i 2012 et voldsomt oppsving av nye lesere. Totalt ukjente mennesker begynte å ringe og maile."

Disse nye lesere skulle han etterhvert bli bedre kjent med. Han har fulgt opp med et utall av lignende halvkværna rasistantydninger. Etterhvert har han stilt opp på Resett talkshow, inviterte Resett-redaktør, (også en tidligere raddis) Lars Aakerhaug på konferanse 2019. Han har omfavna Kari Jaquesson, Posie Parker og Tonje Gjevjons transfobi. Det er også artikler hvor antirasismen er blitt utpekt til busemann, foreksempel her i en artikkel om den trans-atlantiske slavehandelen: Eller i denne artikkelen som forteller historia bak romanen Freedom Road, boka som inspirerte navnet til den sterkt antirasistiske kommunistgruppa Freedom Road Socialist Organisation.

Disse artiklene er eksempler på den intellektuelle hjernegymnastikken som kreves for å tilfeldig plassere inn antirasismen i historier hvor antirasismen overhode ikke har spilt noen negativ rolle. Det er svært kreativt, utrolig dumt og rett og slett fryktelig dårlig tenkt! Likevel er det gjennomgående for tonen. Eksemplene mine er ikke spesielt ille. Det er sånn de er på steigan.no

Noen artikler kritiserer innvandring, og noen artikler kritiserer innvandrere, som denne rasistiske teksten fra gjesteskribent Berg: I flerkulturens flammer: arbeiderklassens biler.


I dag ser ytre høyre på steigan.no som en av sine egne kanaler. Artikler derfra blir delt og rost av rasister og fascister som Hans Jørgen Lysglimt, som hyppig kommenterer og roser Steigan.no. Lysglimt er leder av partiet Alliansen, har begått tweeten "hvor mange ble

Screenshot fra Facebook: Christen Krogvig: Du treffer alltid spikeren rett på hodet. Svaret er vel at de som finansierer BLM er alliert med de som gjør dagens slavehandel mulig.
SIAN sekretær Christen Krogvig er enig med Steigan om BLM

gasset? Ingen" om holocaust, og at jøder er "barbariske mennesker, besatt av demoner". () Hege Storhaug, leder av den antimuslimske Human Rights Service, Resett, den viktigste norske rasistsida på ytterste høyre fløy, Christen Krogvik, sekretær for SIAN.

Det er kanskje også verdt å nevne Johan Slåttavik, mannen som forfattet og publiserte følgende lille perle på veggen sin:

"Behring Breivik - helt eller skurk?

I 2011 gikk Behring Breivik til motangrep på de onde kreftene som vil slippe IS inn i Europa, og som forfølger regimekritikere i Norge. Det ble naturligvis et svare spetakkel i ettertid, da de onde kulturmarxistene og suicidalhumanistene aldri hadde ventet en slik reaksjon fra det norske folkedypet.

Etter hendelsen har norske medier, og andre, utelukkende hatt fokus på hvor mange som ble drept. Men nær sagt null fokus på hva Behring Breivik hadde å fortelle oss. Hva som var årsakene til hendelsen som fant sted. Noe som kommer frem i det offentlig tilgjengelige manifestet.

På et rent moralfilosofisk plan er jeg blitt mer og mer usikker på hvem som virkelig er skurk i dette tilfellet. Er det de onde kreftene som systematisk forfølger og marginaliserer regimekritikere i Norge, eller er det en nordmann som slo tilbake mot dette undertrykkende systemet?"

Slåttavik er en av dem som deler steigan.no relativt hyppig, og han er også en av underskriverne på oppropet for Brendberg.


En rimelig kritikk?

Men er det urettferdig av meg å trekke fram? Kan Pål Steigan virkelig være ansvarlig for sine eg